Våre forfedres runer
Futharken har fått sitt navn etter de første runene i alfabetet.
De ble brukt både til å skrive med og til trolldomsbruk.
Den eldste futharken ble brukt i fra ca. 200-tallet til rundt
år 500.
Håvamål og Sigdrivamål omhandler runenes magiske
bruk, en kan si at de to kvadene er en bruksanvisning.
Disse stammer fra 500-tallet, så senere futharker er ikke
relatert til disse.
Grunnen til at ikke alle de 24 runene i den eldste futharken
er nevnt i Håvamål, er at de falt ut av bruk.
Noen av dem forandret også utseende etter hvert, eller ble
erstattet av andre fonetiske verdier. Runene ble tilpasset
det latinske alfabetet rundt år 1000, for å falle helt ut av
bruk på 1800-tallet. Noen runetegn kunne bli brukt for to
forskjellige lyder, sånn som F og G. Da er de satt opp som
felles tegn i alfabetet.
Håvamål vers 144 og utover omhandler den magiske bruken
av runer. Verset som hører til er nevnt under runen
hvis den er med i Håvamål.
Groas Kvad og mange andre kvad omhandler også den
magiske bruken av runer. Det er plass under hver rune
til notater, om det skulle være behov for det. Runene var
ikke allemannseie før på 1100-tallet og utover. Da var de
ikke så hellige lenger og ble brukt til alskens skriblerier.
En liten advarsel fra Egil Skallagrimsons saga:
Skalat maðr rúnar rísta,
nema ráða vel kunni.
Þat verðr mörgum manni,
es of myrkvan staf villisk.
Sák á telgðu talkni
tíu launstafi ristna.
Þat hefr lauka lindi
langs ofrtrega fengit.
Oversatt til dansk:
Runer man skal ej riste
kan ret man ej dem tyde.
Mørke Runer mangen
Mands Forstand har vildet.
I de glatte Gælder
ti Gaadetegn jeg skued.
De har kostet Kvinden
Kvide lange Tider.